De fleste av oss gjør det. Vi tar på oss sminke, kler på oss og går ut for å møte verden. De få av oss er heldige og kan gå ut og være fornøyd akkurat som de er. De trenger ikke sminke og kan leve livet i joggeklær. Jeg er dessverre ikke en av dem. I 6 år har jeg bygget min selvtillit på utseende, og det har funket. Det å sminke seg og ikke ta på meg det første jeg ser i skapet har gjort at jeg har bygd opp en selvtillit som lar meg takle hverdagen selv på en dårlig dag.

Jeg innser at jeg kanskje fremstilles nå som en bimbo som kun fokuserer på utseende. Men nettop det å fokusere på utseende har gjort at jeg har klart å gjør andre viktigere ting. Det å føle seg bra og ha troen på at man kan klare noe, kommer for meg fra klærne mine. Så hvorfor skriver jeg dette innlegget? Jeg er 18 år og blir kanskje ikke vakrere. Men de siste 4 månendene har jeg opplevd noe som for meg oppleves som et nederlag. For alt jeg har bygd opp de siste 6 årene forsvant. I 4 måneder har jeg hatt kronisk øyebetennelse, hallo røde og hovne øyne! Ser ut som en narkoman. I tillegg har jeg fått aggresiv eksam og utslett over hele kroppen som gir meg store, røde og jævlig kløende flekker. Kvinnene i dusjen på treningssenteret må tro jeg har en slags smittsom hudsykdom. Ikke et vakkert syn med andre ord.

Og nettopp det å ikke kunne ha sminke på, gå rundt og klø som en besatt med store blødende sår, har gjort at selvtilliten min har forsvunnet. Jeg klarer ikke lenger å gå ut og føle at jeg kan takle alt. Jeg pleide å være flott før og det som før var mitt, har forsvunnet? Skjønner dere? Men jeg har lært noe viktig; man må bygge selvtilliten innenfra. For den dagen det ytre forsvinner, så vil det indre alltid være der. Så et tips til alle dere jenter som trenger alt det jeg trengte for å føle dere bra: fokuser heller på det indre. For det indre vil hjelpe dere selv på en dårlig dag.


















Kilde: 













